Hvor finner man en potensiell kjæreste?
KJÆRESTE Q&A 2!
➡ ♥♥♥ Link: Hvor møter man en kjæreste
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Jenna1992
Så får jeg se om den strategien funker Ellers er jeg med i et par organisasjoner o. Og det er kanskje noe av situasjonen for mange av oss, selvstendige voksne mennesker idag, at vi greier oss så godt at vi ikke nødvendigvis trenger noe mer. Folk som jobber i butikk e. Det var min tur, jeg tok på klærne,kjente på håret, prøvde å gjenkjenne, men fikk det ikke til.
Det trenger ikke nødvendigvis å være kjempe dyrt! Er noen ganger ute og spiser, eller kanskje litt for ofte av det også.
Forum - Med dette brevet sluttet vi perioden som kjærester for alltid.
Hvor lett er det å få seg en kjæreste? Virka som at alle rundt meg får seg kjæreste, slår opp, finner seg en annen kjæreste. Den evige runddansen, og jeg føler meg tilsidesatt. Til en viss grad ja. Ja fordi det er en del av livet å skaffe seg en kjæreste eller flere i tenårene og i 20-årene. Lite patetisk fordi jeg vil ikke være med noen bare for å være med noen, eller utnytte noen jeg 100 prosent vet jeg ikke vil være med i lengere tid rote rundt, som det også kan kalles. Er det noen som kjenner seg igjen i denne problematikken, eller er det bare jeg som har slik? Jeg har vært ganske desperat lenge føler jeg.. Jeg er så ensom derfor kunne jeg tenkt meg selskap. Jeg har aldri hatt noen kjæreste før jeg heller, dessuten er jeg redd gutter, jeg tørr ikke ta noe intiativ det er jeg ikke tøff til. Men så har jeg aldri jobbet noe hardt for å få kjæreste, siden jeg hele tiden har unngått... Men jeg kan ikke unngå å glane litt.. Jeg er jo ikke noe heller ute på livet altså på fest... Men så sliter jeg ellers med depresjon og angst,sosial angst osv, at det vil ødelegge og være negativt for ett noe forhold... Jeg vil heller ikke være noen byrde for en gutt heller.. Samtidig som jeg vil han en... Han hadde nok dame den gang og er vel sammens med den samme nå idag også.. Jeg ble aldri kjent med han, bare visste hvem han var.. Men regner med alle går gjennom ei forelskelse på ung. Det tok mange år, ca 5 år før jeg innså en dag da jeg så han.. Da hadde han forandret seg... Da kjente jeg at jeg kunne gå videre, og ikke savne han igjen.. Jeg lurte noen gang på om jeg kunne klare å slippe taket ved å ikke savne å se han... Men ingen glemmer vel sin første forelskelse. Nå er jeg åpen og mer rede heller på å finne noen andre.. For det finnes jo mere bedre fisk der ute i havet.. Jeg har aldri rotet med noen.. Men det må jo greit å kunne flørte.. Jeg er litt kresen selv, på utseende til en gutt,han må jo være pen i mine øyne.. Ser mye etter personlighet, om han er snill og hyggelig,koselig, kjekk er +.. Jeg håper engang jeg vil finne en jeg trives med og kan dele ting med, for jeg ønsker ikke forbli alene hele livet... Men så er det jo vanskelig å finne noen, siden jeg aldri tar kontakt med noen ute blant husets fire vegger.. Men så avhenger det også hvilken plass du er i.. Jeg vil vel tro det er mere folk og ikke så vanskelig å finne noen i en by? Her på bygda eller lite tettsted er det vanskelig å bli kjent med noen,syns jeg.. Kunne tenkt meg å flyttet annet plass i Norge og funnet en kjæreste i en by, annet kant av landet.. Jeg har ikke noe erfaring med gutter heller... Vent til det er ei jente du blir kjent med veldig godt, og som du liker, så finner du ut om dette er noe du vil.. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg er 21 og har aldri hatt kjæreste. Mitt første kyss var i år og jeg har generelt lite erfaring med flørting og lignende. Det som gjør det verre i alle fall for meg er jo at man stadig tenker på at man er annerledes og at kanskje ingen vil ha en når en er så uerfaren. Jeg kjenner meg også igjen i den tanken at man ikke bare vil ta den første og beste som dukker opp. Helt nylig forelsket jeg meg skikkelig for første gang og det har skjedd litt mellom oss, men jeg føler meg helt hjelpeløs fordi jeg ikke har noe som helst erfaring med forhold. Det som virkelig hjelper er at det er en jeg kjenner veldig godt, en god venn som jeg stoler på og føler meg trygg sammen med. Det hadde nok vært enda vanskeligere om det hadde vært noen jeg bare møtte på byen for eksempel. Jeg tror sterkt på at noe kommer til å dukke opp etterhvert, og at hvis du finner noen du faktisk liker så må du stå på for å få det til å virke, også blir det sikkert lettere etterhvert - håper jeg da : Det er bedre å bruke lang tid på å finne den rette,en å kaste seg inn i hva som helt får å få anderkjennelse og å ikke være alene,det er patetisk! Jeg fikk ikke ordentlig kjæreste før jeg var 24år!! I en periode er helt ok og spennde,men man blir lei.. Etter 8år med samma mann,ble det slutt,fikk et barn sammen. Nå har jeg vært singel i 3år.. Men det er ikke lett å finne den rette eller få den man øsnker. Jeg forelsker meg ofte i gutter jeg ikke kan få: Det er surt. Fordi jeg lengter også å bli elsket og noen jeg kan beundre. Jeg tørr ikke snakke meg gutter nesten, vertfall ikke hvis han er pen. Men er likvel så desperat, at jeg er på utkikk hele tiden, vet ikke hvorfor. Har aldri hatt noe kjæreste jeg heller. Jeg er redd en gutt vil oppdage hvor mislykket jeg er,hvor usosial jeg er,ikke har noen venner, heller er jeg ikke så attraktiv.. Jeg tørr ikke ta noen kontakt og jeg er aldri ute heller så da er man i vanskelig situasjon. Når man leter for mye og prøver for hardt blir man bare opphengt i alt man ikke har. La kjærligheten komme av seg selv. Jada, jeg vet at det er en tåpelig ting å si. Det høres ut som om jeg tror at alle har det kjempeenkelt. Men virkelig, hva er vitsen med en kjæreste man ikke har ekte følelser for? Og ekte følelser kan ikke fremprovoseres! Jeg har selv vært i et langvarig forhold hvor jeg prøvde å overbevise meg selv flere ganger, med jevne mellomrom, at jeg elsket ham. Og selvfølgelig gjorde jeg det, men ikke med den lidenskapen og forelskelsen som burde være der. Jeg var ensom selv om jeg bodde med en god mann. Når alt kom til alt savnet jeg å kjenne hjertet slå, og sommerfugler i magen. Jeg følte meg intenst alene. Så nå er jeg singel. Og jeg skulle gjerne hatt noen å dele livet med. Men jeg er virkelig ikke så gammel, og jeg har forhåpentligvis fortsatt et langt liv foran meg. Ikke bli besatt av tanken på å finne noen å dele livet med! Mange av dem som er inne på denne siden er nokså unge. Livet er ikke over i midten av 20-årene! Dere som har helse til det; Sikt på 100! Før eller siden møter man noen man føler noe ekstra for. Så får man ta det derfra. Og det er ingen skam i å ha det gøy frem til det skjer. Bare man er forsiktig, og ikke sårer andres eller egne følelser. Jeg skal si noe som sikkert høres latterlig ut for de fleste her: Ikke tenk, bare lev!